Kveld

Naar solgullet døyr bak svartnande lid og skjelv over lund og svæver i blund

kvart lengtande liv ‒ i min tanke du sviv. Naar himmelen stor med stjernehær tendt

i bragd og i brand seg kvelver um land ‒ daa fyllest min barm av elskhug so varm.

Naar skuggarne veks over natte-slørd jord ‒ Og maanesylv dryss og signar med kyss

kvar blome paa tuv ‒ du fyller min hug. Naar eingong vaart liv som sloknande dag

i natti sviv inn, i livsnatti dimm ‒ daa sigler me fri inn i morgongry

l)aa sprengjer seg blom or gravtorva bleik med dogglitr paa blad under smaafugle-kvad ‒

So sigler me ut under solsong til Gud.