So sloknad dagen braat for deg,
du trugne arbeidsmann.
som braut i framand-natti veg
og vende heimatt vaare steg
fraa armodsdom og skam.
Du var den varme, gode son,
som stridde for di mor.
Du var det hjartemilde baan
med granskar-blikk og diktardaam
aa kjær og heimleg jord.
‒ Og arvegull i gløymske sakk
alt lenger, lenger ned.
‒ Daa tok æ i med all di makt,
daa stod ææ einsam paa di vakt,
til kvelden kom med fred.
So tok ho deg i fanget sitt
di gamle, sæle mor.
‒ Og graaten doggar augo blitt,
og Ivar-namnet nemnast vidt
av syster, ven og bror
Aa gjev ditt livsensverk maa slaa
i alle hjarto rot!
Aa, gjev me kunne elska so
og stræva traust og trufast staa,
so trufast som du stod