Min gode, fagre barneheim,
eg minnast deg so titt.
Kvar natt i draum eg vitjar deg
hel deg so blidt.
Eg saag nok høgar fjell en der,
eg saag nok større skog
Men aldri, aldri nokon stad
slik venleik um meg log.
Eg saag nok soli skina blidt
og vent um framand gard.
Men aldri hjartesoli skein
som der, hjaa mor og far
Min gode heim so trygg og ven
bak berg og hoge nut,
‒ korhelst paa jord eg ferdast maa:
eg vera vil din gut.
Eg vera vil din gut som fyrr
og bera sonenamn.
Eg trur, du enno opnar meg
ditt trygge moderfang.
Mot deg, mot deg, eg lengtar so
eg stundar dag og natt.
‒ Og um det kanskje vert lidt seint,
eg finn deg fulla att.
Det doggast so mitt auga, du;
det sig so inpaa me
‒ Det bivrar so i bringa mi,
naar tanken kjem paa deg.