Fela

Naar dagen sloknar, og soli sig med skugge um voll og engjer, so stilt, so stilt minc hender grip um glitrande felestrengjer.

So braatt det tagnar, og alting lyr, sjølv natti i andagt bier ‒ Daa tonar det sorgfullt fraa fela mi um fjell og blaanande lier

So lint det lokkar og græt og syng, med alting mot natt seg roar. So villt det susar i gras og lyng, alt medan mi fele ljoar

Og fela mi, ja ho hev det so, ho syng for so mange, mange Ho syng for alle, som heime sit og lengtar i næter lange

Ho syng for guten, som einsam fer paa havsens den ville bylgja; ho syng for gjenta, som heime er og lengtar sin gut faa fylgja.

Det stundom hender, naar slaatten gjeng som kaatast um grøne engjer, at graaten bivrar so stilt og saart fraa skjelvande understrengjer