Aa nei, aa nei!

Aa nei, aa nei, kor snjo og is kan glitra og løyndomsfulle skogen fagert blaana. Aa Gud, kor fjell og dal og li kan sitra i ljos fraa stjernur, sol og maane!

– Det lær so mildt fraa kvar ein nut, det kvitrar vent fraa kvar ei grein: Kom ut, kom ut, du trøytte gut, so vert du glad og rein!

So gjeng eg ut og laugar meg i snjo og maaneskin. So vert eg ung og ven og fjaag med raudleitt rose-kinn.

Aa nei, aa nei, at verdi lel sku verta som eit dikt! – Og eg, som hadde trutt so fast paa dekadence, gikt og slikt!

No vil eg aldri meire burt i vonlaus skuggedraum. No vil eg leika, leika inn i ljos og tonestraum. –

Aa nei, aa nei, kor himmelblaatt kvart auga lyser, blinkar. – Det er, som heile, heile verdi stend i smil og vinkar!