Der hersked en Konge i Danmark, Han kaldtes Christian Tyran; Hans Minde vil leve, som hans, der stak Dianatemplet i Brand.
Men Falsk slaaer sin Herre. Vel havde han enkelte Luner, Da ei han var fuldt saa slem; Men raa og ubændig, saa tidt som
Hans rette Natur stak frem. Men Falsk slaaer sin Herre. For Bønder gjerne han smigred Og førte “Frihed” i Munden;
Men Friheden var en Phrase, Voldshersker var han igrunden. Men Falsk slaaer sin Herre. “Al Magt hos ham skulde samles”;
Den tog han som udeelt Rov. Hvad agted han Lov og Grændse? Hans Vilje kun var hans Lov. Men Falsk slaaer sin Herre.
Hvad igaar var erkjendt og fastsat, Idag kunde ændres let. Despotens Haand kan ei bindes, Og Døgnet har altid Ret.
Men Falsk slaaer sin Herre. En Mand hed Torben Oxe; Han var af gammel Adel, Opfostret i gammeldags Retsind,
Han kjendte ei Frygt eller Dadel. Han faldt i Tyrannens Ugunst – Grunden alene var Skrømt – Og han skulde skaffes afveien;
Han var “paa Forhaand dømt”. Men Retten ei vilde sig føie, Den Ret, som i Landet der var; Den kunde Herr Torben ei fælde,
Fordi hans Uskyld var klar. Saa maatte der gjøres en Anstalt, Der Ret skulde forestille, Og laves en egen Domstol,
Der dømte, som Herskeren vilde. Da satte han ned tolv Bønder, Det var jo den nemmeste Vei. De vidste, de sad for at fælde;
Alt Andet ændsed de ei. De dømte Her Torben tildøde; Hans Hoved for Bilen faldt. Da kunde Her Christian juble;
Hans Vilje beherskede Alt! Men Falsk slaaer sin Herre. Men Christian maatte og sande, At “Lykken vender sig om”.
Den Folkegunst, som han hylded, Sidst fældte hans egen Dom. Thi Falsk slaaer sin Herre. Da Herskerens Voldsdaad voxte,
Tilsidst man Lænkerne brød. Han mistede Land og Rige Og døde i Fængsel og Nød. Thi Falsk slaaer sin Herre.
Cookies on Poetry Cove