Naar De engang som gammel Viv
En ledig Stund til Tidsfordriv
Fremtager denne Bog ifra sit Gjemme,
For Fortids Røster at fornemme;
Naar da paa dette Blad et Blik kan falde,Da kan det vel
I Deres Sjæl
Et dunkelt Billede fremkalde
Af En, som da forlængst er gjemt
Og meer end halvveis glemt,
Men som i sin Tid var en selsom Knark,
En Daare med sokratisk Ansigtsmaske,
Som, gammel, aldrig voxen blev,
Til Tidens modne Kløgt det aldrig drev
Og derfor maatte døie mangt et Spark
Af Tidens Riddere, de raske, –
Halv Philosoph og halv Poet,
Men som af Livet stedse sattes Beet,
Og for hvem Intet ret sig vilde flaske –
Som kun, hvad Ingen læste, skrev
– Dog læses nu jo dette Blad –
Og talte kun, hvad Ingen høre gad, –
Som med sit Bryst, det selsomt varme,
Der først blev koldt i Dødens Arme,
Bestandig sukked efter Sympathie
Og ved sin Sukken, ved sit Føleri,
Som der ei sund Forstand var i,
Kun voldte Næsten Ærgrelser og Kjede.
Naar dette Billed – Navn behøves ei –
I Deres Minde frem tør træde,
Da vil saa idetmindste haaber jeg –
De ryste vel paa Hovedet saa smaat,
Men sige med et Smiil: “han meente det dog godt;
“Nu hviler han i Fred;
“Som Ven han møder paa den anden Bred.”