Lad Sangen stille bølge
Henover hvidklædt Vang,
Skjønt den ei meer kan følge
Nu Sjælen paa dens Gang.
Hun elsked Sangen saare,
Mens os hun hørte til;
Den end ved hendes Baare
Til Afsked dvæle vil.
Det Liv var selv en yndig
Udsungen Melodie,
Saa reen, saa klar og fyndig,
Saa venlig, lys og fri.
Dybt gjennem den fra Jorden
Klang dennes Lyst og Nød;
Dog Alt i Grundaccorden
Harmonisk sammenflød.
Den fra det Høie stammed,
Alvorlig var den stemt.
En hellig Ild der flammed
Selv under Ungdoms Skjemt.
Hun kunde sig forsone
Med strenge Pligters Bud.
Det var som Livets Tone
I en Choral klang ud.
Saa fage det mon ile,
Dog Alt sin Løsning fik.
I Gud det fandt sin Hvile,
Som først fra Gud udgik.
Ja, ved Gud Faders Hjerte,
Det Harmoniens Væld,
Forklaret, fri fra Smerte
Er gjemt den rige Sjæl.
Vi standse da vor Taare
Og dæmpe Sorgens Ræst;
Thi fra den Ædles Baare
Os vinker himmelsk Trøst.
Lad blidt kun Sangen svinde
Henover hvidklædt Vang!
Vi gjemme i vort Minde
En bedre Efterklang.