Kast Øiet femti Aar tilbage:
Hvor var der dunkelt paa vor Jord!
Se, tunge Uveirsskyer drage
Paa Folkehimlen, Syd til Nord.
Det gjærer overalt og bruser;
Selv os gaaer Veiret ei forbi.
I Nordens Skove dumpt det suser;
Hvo kjender Maal, hvo kjender Sti?
Dog end et kjærligt Forsyn vaager.
Da Mulmet allertykkest var,
Fremglimted gjennem Tidens Taager
En Evighedens Straale klar.
Den slukte Seklers mørke Drømme,
Da Broder kjendte Broder ei,
Men førtes blindt med Tidens Strømme
Og mødtes kun paa blodstænkt Vei.
Af Sandheds Lys igjennemstraalet,
Staaer Broder nu ved Broders Bryst.
Foreente stevne de mod Maalet
I Fredens Id, i mandig Dyst.
Her ør ei Hecrre, er ei Slave,
Ei gjælder Magt, her gjælder Ret
Og Kjærlighed som Hjertets Gave
Og Troskab værdig Fædres Æt.
End bruser mangen Tidens Bølge,
End er der Mørke trindt paa Jord.
Vi trøstigt dog den Stjerne følge,
Der lyser Freden over Nord.
Den slukkes ei i Tidens Dampe,
Den kan, som Polens, ei gaae ned,
Men peger gjennem Verdens Kampe
Paa Frihed, Sandhed, Kjærlighed.