Vi ere en Section, vi med,
Vi Smaa, en Tomme lange!
Naturen vi og frydes ved,
Og vi, vi ere mange!
Vel Kredsens yngste Børn er vi;
Men hver en Videnskab er fri.
Vi og vil stemme tappert i
Naturens Æressange.
Et Folk er jo dens yngste Verk,
Det ringeste dog ikke.
Nei, ingensteds den mere stærk
Kan staae for vore Blikke.
Det af dens bedste Kraft fremgaar;
Naturens Tanke Fylde naar
Og samlet, modnet, gjenfødt staar
I Folkets Aand og Skikke.
Dog stikker her, vi see det vel,
En Hemmelighed under.
Her staar Naturens Grændseskjel:
Den ikkun Verket grunder.
Et Folk gror op af Jordens Bund,
Men stammer dog fra Himlens Rund,
Sit Selv det har i Frihed kun,
Og den er Aandens Under.
Natur og Aand tidt falder svært
At skille og at samle.
Saa mangen Prøve har os lært,
Vi her i Mørke famle.
Er denne Flint af Kunst frembragt?
Hvad heller af Naturens Magt?
– Vor Videnskab knap som exact
Kan mod de andre hamle.
Een Sandhed frem af Mørket brød,
Den skal ei staae tilskamme,
At Dansk og Svensk og Nordmand skjød
Som Grene af een Stamme;
Det samme Maal de stræbe til,
I Lyst og Nød de enes vil;
Lad Tiden drive saa sit Spil;
De skal ei staae tilskamme!