Lad Sangen reen sig hæve
I gylden Aftenstund,
Dybt, inderligt den bæve
Fra Hjertets Tonebund!
Dets Længselssuk i Vaaren,
Vort Indres Ve og Lyst
Paa Tonens Vinge baaren
Skal naae til Himlens Kyst.
– Alt Natten mild og stille
Omfavner Sø og Land.
De Bæalger sagte trille
Imod den fjerne Strand.
Vort Hjerte villigt følger,
Thi Vaar er i vort Bryst;
Derinde rulle Bølger
Imod en ukjendt Kyst.
En Stjerne, se, histoven
Har tændt sin rene lld;
Den speiler sig i Voven
Saa vinkende og mild.
Saaledes i vort Indre,
Fra Himlen sænket ned
Et venligt Lys vil tindre,
Den hulde Kjærlighed.
Den klarer i vort Hjerte
Den sære Bølgegang,
Den giver Fryd og Smerte
En blød melodisk Klang.
Den stemmer Sangens Toner
Til yndig Harmonie;
Al Mislyd den forsoner,
Gjør Sjælen lys og fri.
Thi lad sig Sangen hæve
I stille, natlig Stund!
Sødt, inderligt den bæve
Fra Hjertets dybe Bund.
Hvad Ord kan ei udsige,
Vort Indres rige Skat,
Deraf i Toner stige
En Offerduft i Nat!