Man siger at vi norske
Er en meget træg Nation,
Men vi kan nok være morske,
Naar vi blot faar en Passion,
Thi vistnok saa ere vi kjælen,
Men er det saa, vi skal,
Og blir vi rigtig gælen,
Saa er det ‒ Fut og Knald.
Med vor store Halvblodsfrændo
Vil vi allerhelst ha Fred,
Thi det kunde ellers hænde,
At vi kom galt afsted,
Men at sprænge den Barikaden
Kunde let bli Mandefald,
Og Enden paa “Promenaden”
Det blev nok ‒ Fut og Knald.
Da André han drog mod Polen
Udi sin Luftballon,
Og svævede mod Solen,
Da var han vistnok fjong,
Men han tog paa sig mer end han evna,
Saa det blev bare Ball,
Og naar Ballonen revna,
Saa blev der ‒ Fut og Knald,.
Dernede langt mod Syden,
Der ligger den fæle Ø,
Det er den sorte Gryden,
Hvor Dreyfus skal leve og dø;
Ei mere han her ned paa Jora
Skal røgte sit Krigerkald,
Men saa kom denne hersens Zola,
Og saa blev der ‒ Fut og Knald.
I den Tid man er forlovet,
Da er nok Pigen sød,
Hun gjætter hvad man ønsker,
Og er føielig og blød,
Men snart er det slut med at plystre,
Naar man først er gift og Kall,
Da maa man hurtig lystre,
Ellers blir der ‒ Fut og Knald.
Fra Verdens fire Hjørner
Vi er kommet til Bazar,
Og vi, vi kom saa gjerne,
Thi vi her vort Hjem jo har,
For Bøger til Pigen og Gutten,
Vi virker i vort Kald,
Aa hele Kvartetten Tuten
Er bare ‒ Fut og Knald.