Det Liv, som stanser her, var skjønt og rigt, –
det var fra først til sidst en Morgenrøde, –
det var et glødende, et dejligt Digt, –
det var vor unge Friheds Førstegrøde.
De største Drømme, som en Sjæl har havt,
og Hjertets dybeste og bedste Tanker
han tolked i sin Kunsts Vidunderkraft, –
og nu paa Evighedens Dør han banker.
Hans Livsdaad ham mod Evigheden bar,
– det ideale gaar i Støv ej under. –
Paa Tonens Vinger Vej han frem sig skar, –
han er ej død, han bare roligt blunder.
Ja hvil i Fred! I Mindets varme Favn
som Barn hos Mor du trofast nu skal gjemmes.
Og, Ole Bull, dit kjendte, kjære Navn
har Evighedens Glans, kan aldrig glemmes.