Paa dette Sted vi mangen Gang fra Ole Bulls Vidunderstrenge har følt, hvor varmt, hvor stærkt og længe. der Højtid er i Tonens Fang.
Det var som Kveldsol, naar han gik med Dugglans fra de tusind Blik. Det var som Favntag, naar han kom og Buen svang til Graad, til Latter.
Hver Sjæl stod som en liden Datter ved Faderbryst. – Det var, som om vi følte, hvor han Øjet vendte, – han fandt kun kjendte
og kjære Træk. Han var den gamle – altid ny hver Gang han kom til Fædreby; thi Festglans kom der altid med ham.
Slig stod han her i mange Aar som Blomsten af vor Folkevaar. Han Verden gav, hvad her han fik – sit kjære Norges Romantik.
Hver Drøm i Moderskjød han drømte, i klare Toner ud han tømte. Han Verden kunde bedst fortælle, hvorledes Norges Hjerte slog;
thi han i Vuggegave tog fra vore Dale, Fjorde, Fjelde i Bunden af sit Liv et Billed, som frem han stilled
med Sønnens Elsk til gamle Mor, – det klared mer end noget Ord. Slig kom og gik han mange Aar som Blomsten i vor Folkevaar.
Han blev ej gammel, hvor han var: et evigt Foraar med han bar. – Nu har han lagt sin Bue ned. Men hvad han virked, hvad han led
og hvad for Norges Ros han stred, det er et spiredygtigt Frø, der voxe skal og aldrig dø. Og har der nogensinde knejst
en Bautasten, af Norge rejst, som Landets Trang til Tak har tolket, som var et Ord fra hele Folket, og som ej smuldre kan i Muld,
saa var det en for Ole Bull.
Cookies on Poetry Cove