Drømtunge Vaar
spirer og spretter saa fager iaar,
vaagnende nu
med glitrende Glæde og daadskraftig Hu.
Vintren er borte,
Nætterne korte,
Dagene lyse og lange,
fyldte med solvarme Sange.
Kunsten i Vaar
spirende, længtende mellem os staar.
Ungdomsvarmt Blod
stiger som Saften af livskraftig Rod.
I Pulsslaget banker
Drømme og Tanker,
som fremad og opad skal stige
mod Skjønhedens evige Rige.
Frihedens Vaar
værne vi vil i vor egen Gaard.
Tænde vi vil
Frihedsfølelsens hellige Ild,
lyse og lyne,
Slægterne syne
Pligter og Kald, som maner
og samler til Fremskridtets Faner.
Og i vort Folk
Kunsten skal være en vaagen Tolk,
vaagen paa Vagt,
kjæmpe mod alt, som er vrangt og skakt.
Tordne og lokke,
Sindene flokke
sammen om Fædrene-Strænder,
sammen som Frænker og Frænder.
Den Politik,
Kunsten i Samtiden fik,
er at staa Vagt, –
Vagt om dit Hjertelag, Folk, mod hver Magt,
som vil det tage
tilfange og drage
ind under Usseldomsvældet
i Fornedrelsens Snarer fældet.
Vort Aarhundreds Kveld
færdig snart staar til at sige Farvel.
Tidsaanden ny
gjenfødt alt straaler fra Fremtidens Sky.
Nytidens Mærke,
i Fællestro stærke,
glad vi er med at bære, –
det er vort Kunstnerkalds Ære.
Foran at fare
fryder den glade, daadsstærke Skare.
Skjønnest vi fejrer
Mindernes Fest, naar paany vi sejrer.
Manende Minder
rede os finder
Grunden er tryg, – derfor hædre
vi vil vore hugstore Fædre.