Det rige, stolte, store Hav
en frugtbar Ager er, hvoraf;
vort Land har høstet Magt og Marv.
Det er et Odelsgods, en Arv,
som elsket er fra Far til Søn
i Mors, i Hustrus Haab og Bøn.
Dets Rigdom rundt til Strandens Hjem
fra Slægt til Slægt har fundet frem.
Velsignelse det givet har,
og Norge mer end fattigt var,
hvis Havet ej paa Lykkens Guld
var ødslere end Landets Muld.
Dog blidt kun sjelden Havet er.
Tidt høres der fra Fiskevær
om Kamp i Storm, om mandig Daad
ombord i vesle Fiskerbaad.
Den klaret har saa mangen Dyst
for Livet ved vor haarde Kyst.
Men ofte og den melde kan,
naar hvælvet, knust i Braat og Brand,
den driver ind, at de ombord
har læst sit sidste Fadervor.
De Hvile fandt i Havets Fang,
mens Stormen Dødens Salmer sang.
– Paa denne store Kirkegaard
der intet Mindesmærke staar.
Her Bautastene rejses ej.
Kun Bølgen gaar sin vante Vej
og bærer hjem det sidste Bud
– Godnat – fra dem, som rodde ud.
En Nødens Nat, en Dødens Angst
fik Fiskerhytten, ingen Fangst.
I Stuen sidder Børn og Mor
i Bøn for ham, som ude ror;
men hjem kun kommer Stormens Sus
og ingen Far til madtomt Hus.
I Havet sank det sidste Haab. –
De faderløses Graad og Raab
ej høres langt, men langt nok til
at række dem, som hjælpe vil.