Du var den første Blomst, der sprang
af Frihedsvaarens unge Fang.
Du var det første Vaarbud, som
fortalte hele Verden om
de Skjønhedsvæld, som Norge gjemte, –
og aldrig dette Kald du glemte.
Du var den første Fugl, som svang
sig op og ud med Kunstnertrang
og vidned, at i Norges Jord
der friske, frie Kræfter gror.
I dine stærke Tonestrømme
du Verden gav et Hav af Drømme.
Du voxte som en Vaardags Elv;
du Dag for Dag blev mer dig selv.
Men Glansen af, at du blev stor,
som Nordlys faldt paa Norges Jord.
I dine varme Toners Tanker,
det Norges Hjerte er, som banker.
Din. Moder Norge havde lagt
i dine Buestrøg en Magt,
som om det Moses var, der slog
paa Klippen, og hver Stemning jog
lig Elven, frisk fra Jøklen baaren,
og dybblaa som dens Væld i Vaaren.
Du kan ej døl Om end din Arm
sig mer ej svinger stærk og varm,
du staar med Morgenrødens Glans
i Folkets friske Mindekrans,
og Norge skriver paa din Kiste:
“Du er den sidste, jeg vil miste!”
Læg Buen ned! – Til Kistens Karm
en Krans af Takkens Taarer varm
hun bringer med sin bedste Bøn
til dig, sin førstefødte Søn:
Gid, at dit Liv og Daad maa være
et Frø, som tifold Frugt vil bære.