Hvergang naar Vintren ved din Dør
sit Snefok overflødig strør,
du tænker: Snart vi har April
med Vaarluft varm og mild.
Selv Blomsterne i Rudens Is
er Billeder fra Paradis.
Du tænker: Intet mangle vil,
naar først jeg naar April.
Og om du midt i Frost og Nød
faar Is for Glød og Sten for Brød,
du aldrig taber Troen paa,
at Vaaren komme maa.
Hvorfor? – Fordi der i din Barm
er Haab og Tro, og Staal i Arm.
Du ved, at Somren stunder til,
men først du har – Aprii.