Der er en stille Sorg i Høstens Navn,
en bange Anelss om Vintrens Savn, –
et Suk: gid snart blot nu den Tid var over,
da Stæren borte er og Hæggen sover.
Det er saa tungt at se det friske Løv
til Jorden falde for at blivs Støv, –
se Rosen visne, mens den Duften mister, –
det er som Livet selv i Høsten brister.
Og dog er Høsten kun en Frøfaldstid,
hvoraf der spire vil en Vaardag blid.
Hvert livsfriskt Frø, der i Jorden kommer
som Blomst vil hilse dig næste Sommer.
Hvert gulnende Blad, hvert visnende Straa
er Led i et evigt Liv.
Alt, Vaaren har født, det visne nok maa,
men selv fra det mindste Siv
der falder et Frø,
som ikke kan dø.