“Aa Gud ske Lov, no vert det Vaar,”
sa Gjenta, ho var sekstan Aar.
“No blømer det i Dal og Lid,
og Soli skin'er blank og blid;
Smaafuglarne av Sæle kveda,
og Jordi drøymer bert um Gleda.”
“No stundar det til Sumars Bil.” –
Skal tru, kven Gjenta velja vil?
Ho veit det godt, og Hjartat slær
so varmt, naar han ho møta fær.
Til Vaaren stend ho under Kruna
med honom i sin Brudebunad.
Det haustar snøgt. Det ljose Haar
er graasprengt alt av Livsens Saar.
Dei tvo ber saman mangei Byrd;
men no vert Foten trøytt og styrd.
“Skal tru, at ikkje Vegen sletnar
litt lenger fram, og Livet letnar?”
Men seint den lange Vinterkveld
ho eismal sat ved Aarens Eld.
Den trugne Mann seg kvila fekk,
og Borni ymse Vegjer gjekk.
“Aa gjev, eg snart so langt kann vinna,
at honom atter eg kann finna.”
So tek ho fram si Bibelbok
og les, kor Herren ofte skok
og refsad dei, han elskad mest:
“som Gud det lagar, er det best.”
Det stormar ute; hennar Hjarte
i Fred hev Syner fagre, bjarte.
Den gamle Mannen, ho grov ned,
er atter ung i Himlens Fred.
Ho ser, at han er velsedd Gjest
i Himmelrikets store Fest.
Han smiler ned og retter Handi:
“takk, Gud, no losnar siste Bandi.”