1.
Naar Soli skin for heit i Dæld og Dalar,
eg veit ein Stad, der det er Luft, som svalar, –
det er paa Fjellet. Der er Kvild og Fred.
Og difyr spring eg yver Grind og Led
til Fjells og friskar meg naar Kvardagsgnaalet
hev bøygt og tøygt det litle gode Staalet,
som Herren sjølv hev lagt i Armen min.
Og Livet uppe i den høgre Heimen
driv Tanken ut fraa Kavet ner i Sveimen,
er Helsebot fyr Harm og særde Sinn.
2.
Mi Sut og Sorg den kann ingen stilla,
eg gjeng og tenkjer meg reint i Villa.
Eg spyrr meg sjølv, kvat eg gjera maa,
men Svaret det kann eg aldri faa.
Naar Luren tonar, naar Songen lokkar,
naar Sundagsgjesterne sviv i Flokkar.
naar alle glade og sæle lær,
daa ingi Gleda fyr meg det er.
Eg sit paa Haugen og ser og ventar
ei Bod, som Heilsing fraa Bygdi hentar.
Men kor eg ventar og kor eg ser,
den Bodi kjem inkje, kor som er.
3.
Naar Soli høgt yver Fjelli stiger,
og naar um Kvelden i Hav ho siger,
den same Tanké eg tenkjer paa:
um aldri meir eg skal honom sjaa.
Naar Tanken leikar i glade Draumar,
naar Hug og Kjærleik er utan Taumar,
naar Natti svalar med Freden sin,
eg tykkjer jamt, han er vorden min. –
Ja daa ligg Himmel og Jord og smiler,
og aldri daa eg paa Lukka tviler.
Daa Livet gjeng som i glade Dans,
daa er han min, og daa er eg hans.
Kvi kann daa Draum inkje Sanning vera,
og me vaar Gjerd med kvarandre bera?
Kvi kunde inkje det laga seg,
at me fekk ganga den same Veg?