Mangen en paa Gaden vandrer,
som i Kunsten ei forstaar
andet end den hverdags Toga
og Tricotens blide Vaar.
Mangen en i Hjemmet sidder
med et Barn paa hver en Finger,
mens forpjusket Lirekasse
om den sidste Rose synger.
Hvor kan, du Kunstner, da forlange,
at man skal med Omhu pleie
den Musik, som ikke nærer
Hjemmets lovbepriste Veie.
Gaa, o gaa, du Kunstnernykke
paa din selvisk Vie Vanke,
først bag Døden vil du vokse
op som Underets Helgenranke.
Eller aldrig skal du finde,
hvad du søger i din Trods,
snig dig langs med Muren, Kunstner,
fattig paa Forstand og Gods.
Skjul dig bagom Huder tykke,
gaa der udslidt, sønderspaltet,
saa har du dit Pund paa Jorden
hæderligt og stort forvaltet.