Ogsaa jeg fik Livets Morgen,
skjønt jeg veided barsk i Dystret,
naar jeg saa vil slukke Sorgen,
har min Hu som Regel lystret.
Men ikveld i Storm og Regnveir
brister dog mit Taalmods Hætte,
og jeg lader alting ramle,
krænker mine bedste Skatte.
Ser jeg fra mit Vindu Lygten
blinke i en Baggaards Bløde
ikke engang større Udsigt
til en daadrig Verdensbrøde!
Nei, det Leben er utaaligt,
dette Stræv i Dagsens Jammer,
og jeg synker vredbetynget
i min Sofas Smule Kammer.