Ho Signe ho sto fulla lengi mot, Aa ville ‘ki Sigurd hava, For Elsken ti Hallvor ha djupe Rot, Som alli ho upp kunne grava.
Ho gjekk aa sytte, den vene Dros, Folk totte, ho sto seg sjov i Ljos, Aa ingjen kunne forstande, Kvi ho ville Sigurd vande.
Men Eiliv Aabø, so æ de sagt, Blei seiste baa arge aa leidde, Aa dreiv paa si Dotter av villande Magt, Han ville ha Sakjê greidde.
Han væl totte vondt um Dotterê si, Men tykkjest seg reint vera nøydde ti: Han gjekk der mæ Stav aa stouka, Aa Skullinne honoms ouka.
D'æ truleg at Eiliv paa detti slo. Daa Tiê den lei aa lakka, Aa alli der kaam ifraa Halvor Bo – Kven visste so kor han flakka.
So gav ho seg seiste yvi i alt, Ouga va tjurrt, aa Hjarta va kallt – Det blømde fraa Liar aa Hagar, Aa fort dei ti Brylloup lagar.
Mæ Solê ho varmt yvi Dalen skein Dei Gjestir ti Gars seg fima – Fyr Bringa ti Signe der laag som Stein, Trass i ho av Stase glima.
Dei spilar paa Fele, dei blæse paa Lur, Idag ho Signe Aabø stend Brur – – Dei ser, mæ dei sit mæ Bori, Ein Storfar kaam upp yvi Jori.
Aa Mannen inn seg i Stoga steig, Dei glodde som sat kring Bori, Aa Brurê ho meste i Uviti seig, Han helsa – dei skjøna ‘ki Ori;
For ingjen der kjende Hallvor att, Kot Bruri, som seist i Uviti datt Mæ dessi Orê paa Munnen: “Aa kjæme du no Hallvor Funnen!”
“Hallvor funnen” – slo ne som eit Vette-Ljos Um Housten i Myrkri tykke, Aa fleire bar Kjensel paa Munn hell Nos, Hell Ougo, – men ingjen va trygge
Um detti va Guten som reiste burt, Men Brudgomen saag burt paa Mannen surt, Aa Hallvor sto som han va klumma Mæ Haandê i Kjole-Lumma.
De varde ‘ki lengi – so fram han sprang Milljom Gjestinne Vege han rudde Ti Brurê, ho laag i Morê sitt Fang, Som Hovui hennes studde, –
Han Brurê tok upp i Fangi sitt, Trass Brudgomen glodde ‘ki myki blidt, Men Signe, som inki sansa, Da Liki ti Brylloup kransa.
Aa Hallvor han trykte si Signe ti Brjost Aa dessi Orê han sae: “Vakna mi Sol, aa gjer Livi ljost, No æ eg so inderleg glae” – – –
Men knapt han hae dei Orê sagt Fyrr Sigurd dreiv ti'n av all si Magt, Han raama Hallvor i Skallen, Aa Hallvor han seig paa Pallen.
Men Guten han va baade sterk aa stor So snøggt han seg upp atte reiste, Han studde si Jente ti breie Bor, Av Ougo hass tottest de gneiste –
Han saag seg ikring, aa i Bori slo, Aa tala dei Orê, som alle forsto: “Eg tenkjer eg Jenta æ neste, Si ho æ ‘ki vigde hell feste!”
I Stoga var stilt. Men Signe ho laag, Aa Folki kring henne strøymde, De bar nok ti Døen mæ Ræsle dei saag, For Bloi o Munnen fløymde –
Dei fekk henne stilt ne paa Sengjê lagt, Daa Sigurd slo atte ti Hallvor av Magt, Men Hallvor va Gut, som ‘ki dovna, Han slo so at Sigurd sovna.
Ho Signe laag aa mæ Døen drogs. De myrkna fyr Hallvor Funnen, Han kysste si Jente, so floug han tiskogs, Han stana ‘ki fyrr unde Runnen,
Der Eiliv Aabø eigaang honom fann. Han kasta seg ne, aa Taarinne rann: “Kvi laag eg ‘ki her ti eg døydde!” – ‘Pi Fjelli de lo aa gøydde.
Ja Laatt aa Ulykke fygjes at jamt, Dei andre læ, mæ mi graate: Som Livi de skrie, de knyter stramt Ei eggjand', uløyseleg Gaate.
Mi strævar mot Løysing, aa lengtar saart Mot Solê, som alt skulle gjera klaart – D'æ Speverk – paa Jori funnen Vert Løysingjê alli i Grunnen.
Cookies on Poetry Cove