“Farvæl du gamle kjende Ton Mæ Hus ikring i Krull, Mæ Blomar fyr kvar Ungdoms-Von I Sol-Dogg blank som Gull!
Der sulla eg so mangein Dag, So frisk aa fri fyr Mein, Mæ Svola bygde unde Tak, Aa Sol i Galfi skein.
Eg heimlaus foor fraa Gar ti Gar Foruta Far aa Mor, Aa tunge fall dei Fote-far, Aa saare fall dei Or.
So kom eg inn ti denni Mann, Um Hus aa Virki ba, – Men bare grusti svara han, Aa visa meg av Sta.
Eg gjekk. Men han kom etti ut, Eg skolv i mine Kne – “Kann du ‘ki tol’ eit Or, du Gut? Kann du væl hogge Ve?”
Eg blei der eg, aa lærde snart At Mannens Hjarte-Lag Va gott – trass i han trampa hart, Aa Orê fall som Slag.
Du Gamle som so mangein Dag Hev stellt i denni Gar, Du mæ de trugne Anlits-Lag, Du va meg Mor aa Far.
Du gjenge stiv aa buldrar paa, Som du va arg aa vond, Men du æ djup som Himils-Blaa, Aa snil i Hjarte-Grunn.
Du æ den best' eg fann paa Jor – Vaarherre signe deg! Gjev Blomar bli kvor Skur aa Snjor, Som dryse paa din Veg!
Du felle av, din Fot bli tung, Fyr Auga svive Eim; Snart Herren gjer deg atte ung Aa flyt' deg ti seg heim.
Farvæl kvor Tuve, Stein aa Haug, Kvort Tre aa Gras aa Blom! Aa Vatni, der eg tok mi Laug, Aa Foss i Sprøyt aa Skom!
Fraa Ungdoms-Droumen mæ Forlis Eg gjenge denni Gaang, – Men Adam fann fraa Paradis Ei Vegjen meire traang!
Høyr Vinden gjenom Skogjen gjeng Aa bøygjer Topp aa Grein! Kvort Bar aa Lauv æ Fele-Streng Mæ Tone djup aa rein,
Aa Bogjen de æ Himils-Sky Som yvi Skogjen heng, Aa ette Strengjo dregjen bli Av Nora-Vindens Veng!
Du Sky som krullar deg ikring Roan aa Haagenut! Mæ svarte Stripur Ring i Ring, Dei tyer Sakn aa Sut –
Tak du min vene Ungdoms-Droum Aa jag'an yvi Hei, Aa kvæv han i den sterke Stroum So ingjen ser han mei!
No bere de i Verdê ut – Kven veit koss Vegjen fell? Eg stande ska fyr Bly aa Krut, Ei ryme um de smell.
Eg gjer mi Pligt, so hjelper Gud: Ska eg paa Stridens Vang Forbløe meg aa ande ut, Han tek mi Sjæl i Fang!
Cookies on Poetry Cove