Eg veit det klaart: der er en Gud,
Han dormar ei og drøymer,
Han kjenner alting inn og ut,
Og gjenom alting strømer;
I Ljos og Sæla klær han seg,
Og høgt som laagt han finner Veg,
Og ingen Skapnad gløymer.
Eg kjenner djupt: der er eit Brjost,
Som varmt fyr alle bankar;
Det andar Elsk i Verdi ut
So vidt som Tanken vankar;
Eit elskfullt Brjost som eige Rom
Fyr kvart eit Liv fraa Mann til Blom
Og alt til Sæla sankar.
Og visnar mangei rike Von
Som Lauv um Hausten dryse,
Og klakar mangein fager Blom
Eg saag i Sumar lyse –
Mit Hjarta elskfullt i meg slær,
Det liksom salte Sjøen er;
Han aldri, aldri fryse.