Eg Jenta mi lyt reise fraa, D'æ tunge fet aa trø! Ska undrast kot dei tenkte paa Som vill' slik Vond-Or rø!
So Jenta tor ‘ki taka meg, Trass i ho gjenni vi – Syt inki, um eg dreg min Veg, Du enno kann bli mi!
Eg æ so sterk, eg prøvar Stri Mæ Sutê utta Mein, – Aa sig eg, minst eg Jenta mi, Ho æ so fin aa rein.
Eg æ so sterk, ho æ so mjuk, Ho æ so bli aa go, Som Brou aa Vin paa Altar-Duk Mi høver 'hop mi tvo!
Eg veit ho alli gløyme kann Kons Elskug ven aa varm, Min trugne Elsk fyr Gud aa Mann Ska lyft’ ho høgt paa Arm.
Aa dyle ho sin Elskug naa, Aa tor ‘ki syn 'n fram, Eigaang ska Verdê blank ‘n sjaa Som Sol paa Snjo-Fjøll-Kamm.
Eg fevner Jenta rein aa fin, Eg æ so gla, so sterk – Aa hennes Elskug Varme skin Yv' alt mitt mandoms-Verk!
So Guten kvorv o Bygdi burt Liksom eit Stjønne-Rap, Aa ingjen fekk ti honom spurt Hell fytte detti Tap – –
Kot sei eg! Signe Aabø, jou, Ho mæ seg sjave gret, – Den Jenta fyrre frisk aa rou, Vart veik aa bleik av Hjarte-Nou,
Aa trødde tunge Fet. Aa ja de va ‘ki helle fritt, At Eiliv Aabø sjav Aa Kona sakna Guten litt,
Kor tru han bli no av? Kven veit, dei trega kanski naa, At Guten burti va, For Signe gjekk der bleik aa blaa,
Aa inki visste dei seg Raa, Aa gjera henne gla. Men Guten ut i Verdê for, Han va ein heimlous Kar,
Ha inki Far, ha inki Mor, Som Umsut fyr 'an bar. Han foor tilsjøs, so langt av Lei, Aa saag aa høyrde mangt,
Men Sutê i hass Hjarta blei – I Vind kjæm Hjuring-Loff av Hei – Ti Signe han tiss langt. Ein Dag fraa Norig fekk han Bræv –
De vanta Underskrivt – “No gift æ Aabø Jenta gjæv, Trass hennes Mot va stivt; No seiste Jonsok sto ho Brur,
Ho Sigurd Solberg tok, Ho Signe va nok heller stur, Men Pæning mangt eit Gifte snur Ihopes – ho vart klok” – – –
No vonlous Sut i Hjarta grov. – Han va av ægta Grjot; Endaa de best' ho av ‘n skov, Ho bøygde ‘ki hass Mot.
Den myrke Mann i Syrgje-Ham, Som inki aatte Navn, Han brout mæ Dug i Verdê fram, Blei Kaupmann seist i Amsterdam
mæ Hus aa Heime-Stavn. No va han rik aa agta blei, Men helt seg fyr seg sjav, Aa ingjen kjende ti 'an mei,
Han ingjen Greie gav Paa Fædre-Land, paa Fædre-Ætt, Han girug va mæ Or, Men flus mæ Pæning, gjore Rett
Mot Rik aa Ringe – gla aa mett Gjekk alle fraa hass Bor. Dei lei aa skrei dei Aarê ti, Han alt ha gott i Lag,
Han alli gløymde Jenta si, Men baade Naatt aa Dag Hass Droum aa Tanki kring ho fonk Som Fivreld ikring Blom –
Aa seist' han upp ti Norig strouk: Nu blømer Blom, no gjele Gouk, No kaklar Gagl aa Lom. No yngjest alt i vaarleg Eim,
Mot Nor seg Solê snur, No vi eg ti min Baane-Heim, Aa sjaa mi Baane-Brur. No æ ho gift, hev Bonni smaa,
Aa Guten hev ho gløymt, Aa alli ska ho vite faa, Koss mangei Gaang paa Bylgja blaa Eg hev um henne drøymt.
Eg ukjend gjenge meg ti Gars, Um ette Navn aa Stand Dei spyr – eg ingen Stend ti Svars, Eg æ fraa fremne Land – –
So ser eg daa for seiste Gaang De Vesleguten saag, Eg høyrer Leik aa Fugle-Saang, Paa Tindo yvi Dalen traang
Ligg Gull som fyrr de laag.
Cookies on Poetry Cove