Far min var ein Fagnamann,
Aatt inki ervde Monir,
Med Hand og Hovud han slog seg fram,
Og fekk baae Lut og Lonir.
Aldri eg saag slikt Arbeidstak,
So seigt og trufast eit Slit ‒
Aldri eit rikare Hjartelag,
Og aldri gløggare Vit.
Far min var ein Fagnamann,
Han tenkte og las i Bok,
Hovudet ljost og Hjarta varmt
For alt det livandes Krok.
Sælt aa minnas og Arven stor
Aa hava slik ein Far ‒ ‒
Signe deg Gud i Himmerik
For kvar den Byrde du bar!
Hugnad det er meg Dag for Dag
Eg ser det grønskar og gror,
So godan Grøda eg hausta fær
I feti di der du for.
Unne meg Gud aa hegne um
Den Arven fraa deg og Mor!
So Blomarne rikare springe ut,
Og grønare Graset gror.
Sæle Aandi di svive hera
Lyest um Li og Fjell,
Ho musar meg gode Ord i Øyra
So mangein Morgo og Kveld.
Du sigra med Gud i Striden din,
Og godan Kvile fær,
Ser eigong det du trudde paa:
Eit rikare Liv og bær'.
Site eg trøytt av Strid og Harm,
Det er so godt aa minnast:
Vaarherre hev bygt ein ljosare Heim,
Der skal me atter finnast.