Aa Hougan-Glomen ti Jenta gjekk, Aa Jenta vart i ‘an gla, Sterke va han, de ha ho høyrt, Aa fine – so svara ho Ja.
Etti kjæme han Vea-Vargjen: “Du Orê dine vel minnst, At du ville feste den beste Karen, Som hera i Bygdo finnst?”
“Ja, de æ ‘ki du, d'æ Hougan-Glomen!” – – “De æ ‘ki so visst endaa”. – – “Ja, bender du Hougan-Glomen i Golv, So ska mi seinare sjaa.”
“Eg bende ska Hougan-Glomen i Golv, Aa hente mi vene Brur”! – – “Sel inki Huê fyrr Bjønnen æ skoten, Eg vonar for væl du deg trur.”
Vea-Vargjen ti Hougan foor – I Vonske Maali hass skolv: “Du minnest væl enno Hamarshus-Lagi, Der du meg bendte i Golv?”
“Aa ja – si du kjæme minner um de, Men helles so ha eg de gløymt" – “Jaso, men eg ska feia deg, Eg hev de i Hjartai gøymt.”
“Naa fygjer du meg paa Leik-Vollen, So prøvar mi atte eit Tak, Aa kann du daa dengje Vea-Vargjen, So maa du vera vak.”
“Eg ræast 'ki fyr aa prøvast mæ deg, Men helste eg ville sleppe; Reis naa heimatt, de tener deg beste, For Styrken din kunne gleppe.”
“Torgeir Sæling! Du unda smyge, – Du ræast aa taka Tak mæ Vea-Vargjen, – so ska du vera Folke-milljom eit Vrak!
“Liv væl! Torgeir Sæling, eg ser dn ræast Aa slaast, trass gjenni du vi; – Eg helsar fraa deg ti Straande-Jenta, For no ska ho vera mi!”
So teke den Vea-Vargjen ut Ti Straand, der bankar han paa: “Statt upp frægaste Jenta mi! Aa svinnt skrei Loka ifraa.
“Naa heve eg vori ti Hougan-Glomen, Aa boi han ærlege Stri, Men Sælingen ræddest, aa tor' ‘ki bendast So no æ du Jenta mi.”
Ho sleppte 'n inn, aa skjenkte fyr ‘n! “Eg undrast um du ‘ki lyg, Eg alli hev høyrt, at Hougan-Glomen Bleiknar aa unda smyg.
“Eg fysste talar mæ Hougan-Glomen, Eg svarar deg inki naa, Aa æ han den Sælingen, som du seie, So ska du Bo fraa meg faa.”
Ho skuva 'n ut, slo Dynnê atte, Ho mælte ‘ki Ori anna; – Vea-Vargjen heimyvi russla, Baa Jenta aa Torgeir han banna.
Aashild sto etti ‘pi Lofti kva; Han Torgeir leikar i Hugjen, So lett som Ikonn i Furutopp, Aa Haren hoppar i Rugjen.
Huglagt ho ha 'n, den sterke Møy, Mæ fulla Elskhuge stor; – Men atat ho va so stiv aa stolte, Ho kunne ‘ki brjote sitt Or.
“Den sterkaste Kare eg lova feste, Den sterkaste vi eg ha; Aa vinne han inki, han Hougan-Glomen, Eg alli meiri vert gla.
“Som Fuglen ottast fyr Hagl-Skurê, Men syng milljom grøne Bla, – Der ligge meg noko so tungt i Hugjen, Men endaa eg kjenner meg gla.
Eg ottast fyr noko, eg veit ‘ki kot – Burt Tyngsla! han æ den beste! Aa dubbelt sterk han seg kjenne ska; Ho eggjar, den Møy han vi fesste.”
Sala ho ut sin Gangare graa, Aa seg burt ti Hougan rei; – Uti sto Torgeir aa hoggi Ve, Han tyktes aa vera vrei.
“Gudag, Torgeir Hougan, aa Takk fyr seist! Eg høyrer 'ki Tiend go: Heve han Vea-Vargjen skræmt deg?” – Ho mælte aa kallt ho lo.
“Heve han Vea-Vargjen skræmt deg? Kvi høgge du so i Græi? Sælingar rædde fyr sanno æ ‘Ki være meg taka i Klæi.”
Straande-Jenta slo upp ein Laatte, So snudde ho Hesten sin braatt: “Takk fyr i Dag daa, Torgeir Hougan, Aa sov so roleg i Naatt!”
Torgeir sto etti i Luftê stirde: De va ei kvassmunna Jente! Men huglagt eg hev ho, aa Vea-Vargjen Ska sleppe aa heim ho hente.
Han hoggi Øksê i Vea-Kubben, Aa mælte ‘ki blie Or, Øksê foor tvers gjenom Vea-Branden Aa djupt ne i svarte Jor.
Reiste han inn aa aat aa drakk, Tvo seg, aa væl seg stelte, Sprette paa Kniv-Skei mæ Snubba go, Aa tok mæ seg Tvomanns-Belti.
Slengde so paa seg Sikufta, Ho løynte den spelege Stas: “Agte deg no, du Vea-Vargjen, No gjeng de ‘ki av seg mæ Das.”
Gjekk han seg yvi den Furu-Mogjen, So store Furur der gror; “Eg kjenner meg fulla so sterk i Dag, Eg kunne bøygje dikkon ti Jor.”
Kjæme han seg ti Veum-Grennê, Smaabonn i Toni reika; Han glodde so kvosst, at dei krok ihop, Aa gløymde baa læ aa leika.
“Svare meg, Bonn, paa de eg spyre, Æ Vargjen heime i Dag?” Dei sto der so rædde, aa skolv aa bibra, Aa tunne ‘ki svara de slag.
Gjekk han seg inn i Norigar, So hart han i Hellunne steig: “Gudag! – eg æ kaamen eit Krus aa drikke Av beste Øli du eig.”
Svara han ti, den Vea-Vargjen : “Aa inki so skjenkte du meg, Men lat de no vera som du seie, TakKrusi eg sender deg.”
Torgeir han drakk, aa sendte Vargjen So kvosse Ougne-Kast, Sette so Krusi i breie Bor So Krusi aa Bori brast.
“Aa høyrer du de, du Vea-Vargjen, Du hædde meg hjaa mitt Viv, – Naa ska mi prøve eit Belte-Tak, Aa sneiast mæ kvosse Kniv.”
Vargen sto aa tagde still, De synest, at han seg irar, Men seiste han mælte, aa slo i Bor: “De ska mi; eg deg ‘ki firar."
Stellt’an seg ti. So gjekk dei saman Uvi dei Veum-Moar, De foor ti kvelle, Maanen steig, Aa Ugla i Fjølli ljoar.
Kaam dei seg ne unde Solli-Plassen, Der va ein Rudning i Skogjen, Fura kasta so lange Skuggar Paa maaneljose Mogjen.
So sprette dei paa seg Tvomanns-Belti, Aa Kniven dei treiv o Skeiê, Brout so paa, tagde stille, Men glodde av villande Drei-i.
Vea-Vargjen fekk vonde Skurar, Men kunne 'ki Torgeir raame, Seiste han gav 'n i vistri Kinni Liksom ei litê Skraame.
Dei trødde so de i Markjê duna, Slengdest, aa spennte Krok, Klemde inanen kring Haand-Leo, Vrei, aa inanen skok.
Torgeir brout paa mæ Stuv-Magtê, Han ville paa Ota ha Endi, Vargjen han foor mæ meiri Tol, Aa fleiri dei Knipê han kjende.
De va slett inki fysste Gaangjê At Vargjen i Belti slost, Daa Torgeir Hougan de minste venta, So sto honom Kniven i Brjost.
Bloi o Bringa som Fossen fløymde, De myrknar honom fyr Ouga, De vi eg fyr sanno seia, At Vargjen i Blo vart louga.
Torgeir la ti av si seiste Magt, Han gjor ‘ki anten saag hell høyrde, Aa i de sama han seig ihop, Han Kniven i Vargjen køyrde.
Stilt de vart som frosne Vatni, Maanen skein yvi Mogjen. – Daa Kjempunne baae ti Jorê seig, De gruste i Furu-Skogjen!
Cookies on Poetry Cove