Lag paa lag blev min trone bygt, mens tusinde tidsaldre svandt, og kloder og verd'ner brandt. Blok efter blok lagdes støt og trygt,
og var materialet ofte stygt, og bygningsmanden syntes forrykt, saa reiste sig værket fra grunden op - – op til pinnaklets høieste top,
hvor idag jeg sidder i solskinnets brand og proklamerer for verden: Jeg er en mand. Grus og ruiner af hjernespind
med utallige kræfters spil tid efter tid, der lagdes til; med brag og torden, der hvælvedes ind pyramider og templernes rad.
Tanker og længsler, bønner og kvad, visdom og daarskab, slægters haab, nationers fallit og lidelsers daab bygde min trone og gjør, at jeg kan
faa proklamere for verden: Jeg er en mand. Taarer og suk og sorg og nød, livsglæders spil og mandevid,
slægternes kiv og nag og nid – alt isammmen i bygværket flød. Tronen reiste sig mægtig og høi over jordkavets hvirvel og støi.
Verd'ners kaos i bulder og brag med slægters undergang op til idag bygde min trone og gjør mig istand at proklamere for verden:
Jeg er en mand. Indbrændt i tronen pligtens bud med glødende ildflammer blev. Mesteren selv paa hver hjørnesten skrev
sandhedsord, som ei slettes ud: Alle, som lever med dig idag skal være et eneste søskendlag, Livet alene blir stort og rigt,
naar man erindrer sin broderpligt. I kraft af dette er det, jeg kan faa proklamere for verden: Jeg er en mand.
Cookies on Poetry Cove