Paa bølgens top sirenen sad
og sang i aftenstunde
saa inderlige længselskvad,
som gjenlød høit i lunde,
at gutten stille stod paa strand
og lytted taus til sangen,
til morg'nen rødmed over sand
med solbrands glød paa vangen.
Og sidenefter gutten gik
hver aften ned til sjøen,
hans hjerte helt sirenen fik
en torsdagskveld ved øen:
og siden rulled sangen ud
i glædens rene toner
fra havets fagre bølgebrud
om hendes elskovsvoner
Men gutten glemte rent sin ed
til havets fagre datter,
og hun, hun tabte al sin fred
og glemte bort sin latter.
Paa klippen sad hun natten lang
med sorgens graad paa kinden,
og vildt lød hendes klagesang
– saa saar i nattevinden.
Og som en kveld hun bøiet sad
med haaret over armen,
forstummed hendes sørgekvad,
ei tungt gik mere barmen –
sin sorg hun havde sunget ud,
den kom ei mer tilbage,
nu var hun dødens kaarne brud
med glemsel for sin klage.
Men da det rødmede af dag
med gyldent skjær paa voven,
som ved et trylleriets slag –
et underværk fra oven –
til gylden harpe formet staar
sirenens fagre billed,
og strengene var hendes haar,
fra hvilke toner trilled.
Og harpens gyldne strengerad,
af havets bølger tvundet,
har lydt til skaldes høie kvad
fra tider længst hensvundet.
Og der er længsel, elsk og savn
og sorgens melodier
i harpens spil fra hendes favn,
hvis aand dens toner vier.