Skip to content
1867–1951

Ruiner

Olav Kringen

Ikke sten over sten er tilbage, hele mit slot er lagt i grus; og jeg som de lange nætter og dage bygde mig sligt et fagert hus.

Dag for dag saa jeg muren stige, gavlen var færdig at sættes paa, alt som et lidet himmerige livet derinde foran mig laa.

Kan ikke nægtes, jeg var lidt bitter, da jeg paa ruinerne stod; de vældige ruders straalende glitter laa der i knas for min fod –

– jeg havde drømt, de skulde skinne over dalen i kveldsolens glans; mens til musikens klang derinde svang sig de glade gjæster i dans.

Men det er over, jeg vil ei klage, opgjør jeg havde med mig selv, da jeg alene gik tilbage til min ruin en stille kveld.

Det var i grunden et deiligt skue som det laa der hvælvet i knas – kasted gjenskin i kveldsolslue brukne søiler og spillende glas.

Det blæste kvægende over lien saa frisk en frigjørelsens vind, det dufted deilig langsmed stien og svaled mit brusende sind.

Og mellem de sygnede buer jeg kasted en glødende brand, mod himlen steg slikkende luer, saa det lyste over aasens rand.

Nu skal de se, jeg har fest heroppe, de, som ler i den trange dal, tindre det skal over fjeldets toppe vidt omkring fra min lyse sal.

Flammerne bugter sig som slanger, snor sig om stene og bjælkerad, svinger sig op og røde pranger, mødes og favnes og skilles ad.

Natten kom sort, og paa vestens himmel vælted sig tunge skyer frem med blaagule kanter, i broget vrimmel steg de over fjeldets bræm.

Sydende faldt snart tunge draaber over den glohede aske ned - – alt blev jævnet, her jeg ei haaber mærker skal levnes af mine fjed.

Nu har jeg næsten glemt, hvordan muren dage og nætter høiere steg, men jeg har mærkerne endnu fra uren, værket var ikke bare leg.

Haanden blev haard, og ryggen svier efter de mange og tunge tag, solen mellem de bratte lier brændte og stegte den lange dag.

Nu er det ryddet. Andre kan bygge slotte for sig, hvor mit har staat, for jeg af min borg havde megen hygge, ved branden især var det flot.

Jeg er færdig og klar er grunden, lad dem saa bygge, de, som har raad, bygge solid og stærkt fra bunden, reise en bauta over sin daad.

Cookies on Poetry Cove

We use cookies to remember your language preference and — only with your consent — to learn how Poetry Cove is used. You can change your mind any time.
Ruiner · Olav Kringen · Poetry Cove