Du maa lære mig at kjende
i min inderste natur,
følge med mig helt til verdens ende
paa havets bund og gjennem fjeldets ur.
Du maa sælge, alt du eier,
for at vinde mig igjen,
jeg alverden helt opveier,
derfor maa du opgi selve den.
Du maa føle kjærligheden
til mig brænde i din barm
uendelig som selve evigheden
altid trofast, altid varm.
– Selve sjælen maa du sælge
og tilbede mig som gud,
om du tænker paa at vælge
mig af alle som din brud.
Ikke en eneste tankens gnist,
ikke en eneste times frist
udenom mig maa du have.
Helt maa du gi dig uden brist
som frivillig offergave.
Kan du saa klæde mig da i form
efter skaberens fuldendte norm,
saa jeg kan straale ud fra det hele,
ud ifra alt og fra hver af dens dele,
give mig navn med lysende glans –
da har du vundet kunstnerens krans,
da kan du trøstig med skaberglæde
frit ind i helligdommen træde,