Hun vandt igjennem alligevel,
fordi hun havde en kjæmpesjæl;
eller var det stivsind, som lænken brød
osg ikke samfundets vedtægt lød?
Hun sad og vented i kuldegys
paa livets frihed og solens lys
fra vinterstorme og ensomhed
mod engens blommer og sommerfred.
Hendes arnes glød, den var sluknet ud,
og udefra kom der sommerbud,
hun savned livsfredens faste grund
og havde aldrig en glædestund.
Hun satte baaden alene ud
og fulgte længselens sommerbud.
– Udover sjøen om hendes kind
strøg let og viftende morgenvind.
Paa stranden stod han og raabte ud :
kom atter ind, vi vil her slaa bo!
Hun svarte let: Jeg har faaet bud,
jeg reiser langt, vi er skilt vi to.
Kald dette stivsind, sig hvad du vil,
det er en vilje i dette spil,
som rydder vei gjennem mark og skog
for folkefremskridtets lange tog.