Atter er det sommerveir
hvælvet over skovens trær.
Alle skovens blomster brænder
tændt af solens straalehænder.
Tændt de er til vaarens fest,
og jeg selv er vaarens gjæst.
Tak, o liv, for festens kjærter,
tak for jubel, tak for smerter!
– – Engang, naar din dag er endt,
dine blomster ud er brændt,
lær mig da, o skov, at ville
visne straalende og stille!