Jeg vilde sadle min vælige hest,
sprænge afsted til min bryllupsfest.
Foran mig skulde du kneise, min skat, ‒
inat!
Jeg skulde synge min stolteste sang,
jeg skulde kryste dig tæt i mit fang,
spors min ganger og svinge min hat, ‒
inat!
Messed da gjøgen med gyldensvans,
lun var da natten som ved sanktehans,
majgræsset hvisked, og bjerken sprat, ‒
inat
Redte i mosen jeg da vor seng,
tog vi så ekorn til brudedreng.
Så holdt vi bryllup, min dyreste skat, ‒
inat!