Tænde sin gamle, svartrøgte snadde,
sætte sig rigtig tilrette i kjærren,
lette paa hatten til manden i døren,
fløite paa hunden, smeise paa mærren.
Morgnen er dugfrisk, og birkene dufter,
borte i lierne gjøgen alt galer.
Torvtækte stuer med røg opaf ljaaren, –
katten paa dørstokken sidder og maler.
Indgjennem skoven. Blødt glider hjulene
henover veibundens græstørv og naale.
Kvistgjærdet følger ensformigt paa siderne, –
indenfor etsteds en knæggende faale.
Gutten, som sidder der bagpaa og fløiter,
mærren, som dilter truværdigt derfremme.
Herre min Gud, hvor jeg kjender det hele!
Herre min Gud, at jeg atter er hjemme!