Nu er solen træt.
Den er ikke sluknet; end brænder den 1at
bag gulbrandet, skiddenrød gråveirsskodde.
. . . Den er bare så træt,
‒ så træt!
Den hænger ei nu længer
sølvstukne slør
over fine grene.
Den klæder ei nu mer med
skinnende silke
al himmelens tag. ‒
Det blir uld nu det hele.
Blot gråflosset uld.
Og lavt og tungt i den tågede luft
røgen ligger ‒ den sorte røg ‒
synkende mat. ‒
Jeg sidder og ser på
to høie popler,
som strækker sig op i den tunge luft.
De ligner to bedende dødstrætte hænder
i angstens afsind
stumt fortvivlede
strakte vildt imod høstkveldens himmel
den tusmørke, tause. ‒
Og inde i tågen
langt, langt derinde
klynker et ensligt
klokkeklemt. ‒
Der flakser to kråker
henne på veien.
Der pusler en spurv over
vissent løv. ‒
Og alt blir så stille ‒ så åndeløst stille,
kun lyset som svinder ‒ så sivende langsomt.
Og en blir så træt, så træt, å så træt,
og alt blir så tomt, så tomt ‒
herregud! ‒
Den, som kunde be fadervor ‒ ! ‒