Jeg ser den, men kun som en vigende prik,
aske, din stærke skude,
som presser mod stormen derude.
Hvor sikkert og sjøvant du gjør dit bestik,
hvor stramme de staar, dine klude.
Vel har du alt boutet dig gjennem saa vidt
at før mig du ankrer i havnen;
dog vent mig i sikkerhedsfavnen;
jeg kommer nok efter saa lidt etfter lidt,
om min baad ej gjør skumfryns om stavnen.
Ti ser du, jeg agter at sejle i mag,
og bakke, naar armen er trættet; ‒
jeg selv har min styrestreg rettet.
Saa har du mig langskibs en vakker dag.
med ladning i baaden, paa toppen flag,
og med noget i navnebrættet.