Det larmer med jubelens ufred idag i dit stille udlændigheds-hjem; med entréklokken kimes der slag i slag, medens hyldnerne trænger sig frem.
Og hilsende tjenere bringer et svær af blomster i bundt og krans; du faar breve med stempel fra fjern og nær, telegrafstaben volder du staak og besvær,
‒ den tikker dit navn uden stans. Og fremmedfolk ber dig til festprydet bord og gir dig sin højsædes-stol og stiller dit værk under ildnende ord
paa storryets knappe reol. Men som du der sidder og høster ikvæld europafolks hyldning til løn, der bruser omkring dig, som stormdrag om fjeld,
fra snelandets hytter et taksomheds væld, ‒ moder Norge staar stolt hos sin søn. Der sendes dig tak fra de venner, som sled ved din side, da først du tog fat, ‒
da frihedsbegejstret du gløded og stred, skjønt din livssti var stensat og brat. De hilser dig og, som først sent fik sin tro paa det ord, du i ungdommen gav;
selv bagstræverfolk, som du hugg med din klo, og halvhedens pjalt, som du aldrig gav ro, sender lønlig en tak over hav. Vi mindes idag med løftningens tak
din skjønhed i tale og sang, og slaget, som rammed, og brodden, som stak, naar mod falskhed din-harme du slang. Og saa drager vi frem i erindringen alt:
fra vi hulked ved “Terjes” død, til vi nød i parkettet hvert keoni som faldt med retlinjet kraft og med spotviddets salt, saa vi sad mellem frysning og glød.
Men dybest og rigest er takken, du faar fra folket her oppe i nord for de slag, du har slaat, og endnu vel slaar, for frihed i tænkning og ord.
Dét arbejd har frugtet, det trives og gaar rundt norden til livsfryd og gavn; det stagges vel lidt i tilbageslagsaar, men aldrig det stanses, sit maal nok det naar,
som skuden, der bærer dit navn. Tab ikke din tro, om en ven fra ifjor med traktaters forrevne ark og med svegne løfter og brud paa sit ord
har gjødet historiens mark. Her findes end kvinder og mænd, som har mod og kraft til at møde den aand af lægpræker-magtbrunst, som eddrer det blod,
der nys slog saa friskt i vort frihedstræs rod, ‒ de rækker dig trofast sin haand. Og ungdommen: selv gik du ind i dens hær; vi mindes, hvor glæden blev hæj,
da du sa, at din post ‒ det var sidst, du var her – var paa fremskridtets yderste fløj. Vi følte, du stod der; vi saa det den gang, dit værk ej til “Bankpladsen” rak;
men did skal det række, blir vejen end trang, ved ungdommens magt hos os har det rang, ‒ Gengangeres digter! vor tak.
Cookies on Poetry Cove