Du magre, begavede literat, som altid har spottersmilet parat ‒ Om jeg saa selv skal si det: Skjønt jeg i mangt og meget er slusk,
har jeg dog sjelden faret med fusk, og stedse saa var det kun lidet; og siden du kom i min stue ind og staar der med knivsmil paa læbe og kind,
i stort som i smaat, i ondt som i godt jeg har turdet gjøre kun det, jeg har burdet.
Du verdensforbedrende literat. som stødt havde tændende kampord parat – Gid, du var her med din harme! Ti end har vort land af tyranner et skok,
end gjælder dit ord om hyklernes flok og kong N. N. den sidstes tarme. Og du, der var næsten saa vittig som Twain og Kristofer Randers, du var ikke sén
til alt hykkelsk og raat i stort som i smaat at dænge med prygl, som virkede længe.
Du humbugfordrivende literat, du vilde naturligvis løbe grassat mod alle de falske profeter. Men da, ved jeg sikkert, blev kampen dig drøj, ‒
at alleslags djævelskab paa dig de løj og bandte dig fra sit katheder. Som lysbringer-digter, der uhildet skrev, de bort dig fra stilling og levebrød drev
og drog dig i smuds og bandt dig med jus for mulen, ‒ du løve i “Danielkulen”!
Du ungdomsforførende literat, kom du igjen, da stod der parat en skare, som svor til din fane; ‒ skjønt vi, som af bedske erfaringer ved,
at ej man bør sværge paa autoritet, vi vilde først skeptisk glane. Du fik det vist godt; ti den norske stat dig gav en portion af Schiffers legat,
at sige, hvis ej, dit bønskrift med nej man begraved med paaskrift: ej nok begavet.
Cookies on Poetry Cove