Jeg er glad, jeg har revet mig løs, tralla-la. fra de magter, som evnerne bandt. Glæden næsten var glemt. Hjertet frøs,
uha, mens i hjernen det hamred og brandt. Jeg saa styghed i alt og mørke og død; alt bunded og munded i kiv;
men i brystets skjød laa sangen og brød og stunded mod form og liv. Jeg gik længe omkring og var trist ‒ paa papir ‒
skjønt jeg stundom i grunden var glad. Jeg var blevet af fag pessimist, som man sir, og havde lagt livet for had.
Men saa kom der en ven og daared min sans og mørket paa porten tvang; i kjærligheds glans mit liv blev en dans og verden blev lys, og sang.
Jeg er glad, derfor bryder jeg ud i en sang. Men trænges der skadedyr flaad, lad mig kun slippe til deres hud
engang og faa gi dem af klinge og odd. Jeg synger dog helst om alt smukt og godt. Sligt er vel ej skam at si?
Og saa blander vi blot med lidt skjæmt og spot til værge og kryderi. Jeg er glad, men jeg har ikke glemt, aa nej!
at hjælpe at gjøre det sligt, at de mange, som kun har det slemt,. banes vej til et liv, som paa glæde er rigt.
Hvad selv jeg har følt, hvad selv jeg har lidt af pine og sorg og savn, mig maner saa tidt, naar alt er mig blidt, til strid for de manges gavn.
Jeg er glad, jeg har fundet min røst, tralla-la, skjønt den klinger lidt uvant og tung. Den skal bringe mig morro og trøst,
fallera, om den just ikke fylder min pung. Og om den ej vækker løftets tro hos andre, som hører dens klang,
saa ved jeg jo, der ialfald er to, som glæder sig ved min sang.
Cookies on Poetry Cove