Naar majdag os samler og fylker vort kor
i takt bag det kjæmpende flag,
og sindene løftes ved sangernes ord
om frihed fra trældommens nag,
da retter vi nakken og jubler med klem:
Frem brødre, hver dag længer frem!
Vi længe nok bøjed os viljeløst ind
som trækdyr i herrernes aag.
Nu hører med gru de vort taktfaste trin
og tæller bekymret vort tog.
Ej stanser os mer deres sledske “Giv taal” ‒
urokket vi gaar mod vort maal:
At leve et liv efter menneskers værd
i arbejd og skjønhed og ro
og lære vort barn, hvad den riges har lært,
saa evner og kræfter kan gro ‒
og, naar vi i slidet har krummet vor ryg,
en havn i en alderdom tryg!
Se, rækkerne svulmer paalangs og i rad
af mandskab til majdagens hær.
Vor ret er vor styrke, ej voldsdaad og had,
‒ om medynk ej længer vi ber.
Det lyser af vaar i vor sang og vort spil ‒
ti os hører fremtiden til!