Der gamalt fell, det unge spirar;
det spretter, yrer, blømer, leikar
og upp mot Sumarsoli peikar
for kvar ei Mai justsom skirar'.
Og Blode som i gamle Dagar
med same varme, ville Flaum
igjenom unge Aadrer jagar,
og Live alt hev Jonsokdraum.
Som fyrr i Tidi Fuglar syngja
si kaate Frygd utyver Strandi,
og i den glade Ungdomsklyngja
der knytest same blyge Bandi.
Som fyrr i Tidi Doggi drysser
nedyver blomeklædde Bøen,
og Hjarto trur, med Lippur kysser,
at Elsk er sterkare enn Døden.
Enn tek til Fjells paa Leitingferd
ei fager, vonfull Ungdomsher.
Enn høyrer eg fraa Eggi Song
fraa dei, som Dalen vart for trong.
Det skin fraa deira Sumarklæ',
som dei fer motar Solargulle.
Eg kjenner Fjelle; men eg skulde
daa endaa gjerne vore med!