Mot Himlen stig dei siste Skyer,
so blank skin Soli yver Fjorden,
som glitrar etter Kyrkjeroren,
fraa Taarne Klokketonar lyder.
Langs Strandi Aldeskogen staar
i vænast' Blom so tett og frodig;
den yngste Ungdom er so modig,
han plantar meir for kvar ein Vaar.
Der gror eit Liv med sterke Røter
ikring den heile breide Bygd:
kvar Augo vender seg dei møter
ei Blom- og Solskinskransa Trygd.
Dei staar idag som fyrr dei stod
med Aalvorsandlit alle Fjelli,
og det er som i Folkesjæli
dei hever sekt si store Ro.
So vidt dei tunge Klokketonar
utyver Fjord og Grender omar;
dei lyfter Folke sine Tankar
og det til Høgtid saman sankar.
Og Salmesongen fyller Hugen
med Lengt og Von hjaa heile Mugen.
So mange varme Kjenslur vaknar,
og alle kjenner, at dei saknar.