Eg starvar upp igjenom Skarde
og møter Varde etter Varde.
Eg augnar langt attende Rie
eg sat og kvilte paa der nede.
Imot meg Store-Heid seg breider
med Myrar, Hamrar, Ris og Rindar,
med Skarv og Knausar, Fenner, Tindar,
so langt eg ser i alle Leider.
Uppyver vide, ville Urar
seg lyfter svarte Kjempemurar.
Iskvite Fossar velt fraa Fjell
og dynjande i Djuve fell.
Men nede der det Bjellur lyder
flyt Elvar stilt som Gledetaarur
og Votni ligg med blanke Baarur
og speglar Himlens ljose Skyer.
Fraa Fennerne eg møter Drage,
so friskt det um mi Panne stryk,
med Rundenutens Skoddekrage
burt yver Folgefonni fyk.
Og som eg set meg her paa Tinden
og laugar meg i Nordanvinden
det samlar seg inni mi sjæl
som Gjentesong og Felespel.
Det samlar seg fraa Fossar, Fenner,
fraa Blom med Bekk, fraa Hyljeglim,
fraa Solgull yver Skoddehim,
– fraa alt eg Hjarteslage kjenner.
Mot Høgdi mine Tankar stemner,
mot reine Elskhugs Blome-Engjer;
mi løyste Sjæl paa sterke Vengjer
i Sigersæle Himlen femner.
Eg femner alt mitt Auga naar,
i aust, i vest, i nord, i sud.
Eg kjenner ingne Hjartesaar,
eg trur aa finna Fred med Gud!
Men slik er Havets Andardrag,
at etter Flo det fylgjer Fjære;
ei Log, som liknar, Live lærer
for vaare Sjælers Vengjeslag.