Det upp mot Rundenuten ber
med' Auga vidt paa Vidda fer,
fraa Kvammefjell til Horg og Rju
og burt mot Fjordens smale Djuv.
Det er so klaart i alle Ætter,
den siste bleike Skoddetarv
mot Himlen stig fraa Hallingskarv,
med Soli blank i Oksen spretter.
Nedunder Rundenutens Hake
ligg Storefonn, hans kvite Make,
og Rundenut i Sundagsstemning
ser hennar sovande Umfemning.
Han vil ho skal faa sova trygg,
til Soli kysser hennar Panne,
Og visst han veit ho um hans Ryg
held Armarne i Sol og Vande.
Vidt yver Heidi ut han skodar,
so sikker i sitt høge Sæte,
at korkje Syner elder Læte
hans sterke Kjempebarm uroar.
Han veit um Fjære og um Flo,
at Vaar vil koma etter Vetter
og Solskin etter Uvedrsnætter,
– di hev han denne store Ro.