Eg vaknar, og ser Morgonroden
alt glima blank paa Himelveng.
Og rask eg hoppar av mi seng
burt yver Fjell i Morgonroden!
Den væne, varme Elskhugsdraumen
hev jaga Tyngsla fraa mitt Sinn,
og heilt meg fyller Gledeflaumen,
so det vert vaatt nedyver Kinn.
Det er som skin det ifraa Snøen,
fraa Fossar, Fenner, Votn og Hyljar,
som det igjenom Lufti bylgjar:
“Ja Elsk er sterkare enn Døden!”
Det er som hennar varme Ande
umsveipar meg med kjærleg Maning:
“Verg Hjarta ditt for hardhendt Raning,
bert Elsken er den eine sanne,”
“Skal Elskhug Hjarta ljota røma,
vil ingen Ting der inne bløma,
Igjenom Elsken til di Brud
du fyller best “det store Bad”!”
Mitt Auga rundt paa Vidda øyser
og Vænleik ber aat Hugen min;
med Gledetaarur ser eg inn
i Himlens ljose Endeløyse.
Nei ingen varmt for Live takkar,
som ikkje Elsk paa Jordi fær.
Den sterke verta kan ein Stakkar,
um han kje fær den han hev kjær.
Forutan Elsk vil alting bleikna,
vil Hugen sløvast, Armen veikna,
Eit elsklaust Liv er berre Skade,
det hever mist det idealel
Som kvar ein Blom vil Ljose naa
og tøygjer seg fraa Skuggeskjol
av all si Magt imotar Sol,
slik etter Elsk me alle traa.