Det er som fyrste Vaarkvelds Drag,
det er so sterkt, men enn so stilt.
det er so graattungt, men so mildt,
det er som paa min Masjonsdag.
Det er som Songen taareblanda
fyrr Lyfte framfor Altarringen,
det er som Prestens Hand paa Panna
med Spaning fylgd av Fedrekringen.
Det glimar som av tusund Flag
mot Skogen paa ein Maidag,
med Einingskjensla fyller Lande
– det er som hennar varme Ande.
Det skin som kvite Brudelin
og Namne varmaste meg nemner,
det sveipar meg i Elskhug inn
og meg med mjuke Armar femner.