Mot Stølen ber det utan Stans,
og daa eg meg mot Husi nærmar,
eg ser, kor kvite Skjorte-Ermar
paa Vangen svingar seg i Dans.
Eg kan alt høyra Feleomen,
fyrr eg er yver Elvi komen,
so mjuke Tonarne dei laata,
eg gløymer, at eg mest er trota.
Paa grøne Vangen so eg stend,
so underleg, som i ein Rus.
Eg gaar imot det fyrste Hus
– eg ser ein halvgløymd Ungdomsven.
“Du er so høgt til Fjells, du og?”
Han rekkjer meg si store Hand
og trykkjer traust, den gode Mann.
Eg stamar: “Ja – du, ser eg, og?”
“Aa ja” han smiler; “gamle Minne
imot det høge Fjell meg dreg,
eg kan kje gløyma nokorsinne,
kor her eg leika lukkeleg.
Kvar Sumar maa eg enn herupp
og skoda att det gamle Glim
fraa Votni og den kvite Topp,
so tek eg heimatt med meg Prim.
Der burte ser du Kona mi
– den høge med det ljose Liv,
ho er alltid ta seg fri
og faa ein Dans til Tidsfordriv
Du vil vel hava deg ein Sving?
Eg fær meg nok ein Dans med Kona
anten ein Halling eld' ein Spring,
– me dansa vil, til Haari graana.”